«Det føles liksom som om ingenting går vår vei»

En reform i motbakke, en hard lønnskamp og en upopulær politisjef:

DEN
SVENSKE
NEDTUREN



Tekst og foto: Torkjell Trædal
Publisert 15. oktober 2016

Først var det bare fagforeninga som hevda det. De registrerte at tre politifolk slutta i jobben hver dag. Gryende misnøye på politistasjoner rundt omkring i landet. Politifolk som var lei av dårlig lønn, av en reform som tvang dem til å bytte arbeidsplass.

Nå er også mediene, politikere og opinionen enig: Det er krise i svensk politi.

Kontoret til Lisa Koblanck er svært. Uten å ha besøkt alle deler av svensk politi, er det rimelig å anta at hun har et av de aller største kontorene i hele Politi-Sverige. Her, ute ved den idylliske, svenske skjærgården, langt fra de svenske storbyenes bekymringer, holder hun til i et under ti år gammelt politibygg. Om sommeren dupper fritidsbåtene mykt på sjøen mellom svabergene, og den lille byen Västervik fylles av toner fra musikkfestivaler og glad ungdom.

Lisa Koblanck har 25 år i politiets tjeneste bak seg, blant annet som operativ politi i ytre ledd og som leder. Man skulle kanskje tro at det var denne innsatsen som gjorde at hun fortjente et så stort kontor på en tilsynelatende idyllisk plass. Men det er det ikke.

Grunnen til at kontoret til Lisa Koblanck er så stort, er at det egentlig skulle huset fire politimenn og -kvinner til. Men de politifolkene finnes ikke.

GOD PLASS: På kontoret til Lisa Koblanck skulle det sittet minst fire andre politifolk som skulle jobbe med forebygging. I stedet har hun hele kontoret for seg selv.

Aleine i skjærgården

Koblanck er det svenskene kaller «kommunpolis» eller kommunepoliti, i Västervik kommune. Kommunen ligger på den svenske sørøstkysten og er den største i politiregion Syd, én av sju svenske politiregioner etter at den svenske politireformen trådte i kraft 1. januar 2015. Den største byen i politiregionen, Malmø, ligger 38 mil unna. Västervik ligger så langt ute i politiregionen som det er mulig å komme.

Som kommunpolis skal man jobbe forebyggende, i tett samarbeid med kommuner, skoler og andre lokale aktører. Stillingen er nyoppretta etter omorganiseringa av politiet, og det var meningen at den skulle se lik ut over hele landet. Tidligere lå ansvaret for forebyggende arbeid hos de lokale teamlederne for inngripende virksomhet, operativt politiarbeid, den lederstillinga som Koblanck hadde før hun ble kommunpolis i vår. Nå skal det forebyggende arbeidet reindyrkes i rollen som kommunpolis.

– Det skulle jo tyde på at man ser på det forebyggende arbeidet som viktig, sier Lisa Koblanck.

I det politiområdet som lokalpolitiet i Västervik ligger under, var kommunpolisene i de ulike kommunene lovet til sammen 18 dedikerte politifolk, som skulle jobbe med forebygging sammen med dem. Seks skulle til Koblanck i Västervik.

– Det er behov for seks områdepolitifolk for å kunne være til stede på kvelder og i helger. På fritidsklubber, i sportshaller eller på arrangementer. Man trenger folk for å kunne gjennomføre det trygghetsskapende arbeidet, i tillegg til meg som kommunepolis. Jeg har fått to, men de to finnes bare på papiret. De jobber egentlig bare operativt, fordi vi er for få. Førsteprioritet for politiet er jo å kjøre blått, forteller Koblanck.

Derfor sitter hun aleine i mørkeblå uniform på det store kontoret, mens de andre kontorpultene står tomme.

I et nytt forslag er antallet områdepolitifolk i Västervik redusert fra seks til fire, men det spørs om også de kommer på plass. Så lenge operative politifolk må tas ut av politibilen for å passe på innsatte i arresten, ser det mørkt ut.

– Ungdom kan røyke hasj rett foran oss på festival, uten at vi kan gjøre noe. For hvis vi skal kjøre dem noe sted, forlater vi sikkerheten på festivalen. Det er åpenbart at vi savner politi overalt og jeg er ikke aleine om å være frustrert over det. Også i Malmö ønsker man seg flere områdespoliser, til for eksempel bydelen Rosengård. I dag sitter politifolk og passer på innsatte i arresten her på huset, i stedet for at vi kan ansette arrestforvarere. Vi er for få på så mange plan. Korthuset er i ferd med å rase, sier Koblanck.

KJENNER PÅ ENSOMHETEN: Lisa Koblanck føler seg litt maktesløs. Hun har ansvar for å styre det forebyggende arbeidet i kommunen, men ingen politikraft til å gjennomføre det.

DEN SVENSKE POLITIREFORMEN

1. januar 2015 ble svensk politi redusert fra 21 selvstendige politimyndigheter, til én. «Polismyndigheten» tilsvarer Politidirektoratet, og ledes av Dan Eliasson.

Under Polismyndigheten er politiet organisert i sju regioner. Seks av dem befinner seg i den sørlige halvdelen av Sverige, mens polisregion Nord dekker den nordlige halvdelen. En polisregion kan sammenlignes med et politidistrikt.

Under polisregionene ligger polisområdene. Disse følger i det store og hele fylkesgrensene, med unntak av de aller største fylkene som kan bestå av flere polisområder. Det nærmeste man kommer dette i Norge er såkalte driftsenheter og tjenestestedsenheter.

Nederst på stigen finnes lokalpolisområdene. Disse nærmer seg kommunenivå og det er her politistasjoner og -kontorer er plassert.

Flere forlater yrket

Fylket Västervik ligger i var det man i Sverige kalte et plussfylke før politireformen. Det betød at det var flere politifolk her sammenlignet med andre steder, tatt kriminalitetsbildet og antall innbyggere i betraktning. Derfor har man ikke erstattet etterforskere som har pensjonert seg. Ifølge Koblanck dreier det seg om åtte-ni etterforskere bare i Västervik de siste par årene. Nyutdannede blir prioritert til de større stedene, som Malmö, der politiet har sine utfordringer.

I nabobyen Oskarshamn, en snau halvtime unna, har fire politifolk i operativ tjeneste blitt sjefer i den nye organisasjonen. Fem yngre betjenter har slutta. De er blitt ni færre til å bemanne politibiler, forteller Koblanck. Det får konsekvenser for Västervik også, ettersom politiet i området nå skal bistå hverandre med patruljer på tvers av kommunegrensene.

– Vi skal samarbeide om ytre tjeneste og liksom kjøre rundt i området. Men folk må jobbe mye og blir utbrente. Man sa at vi skulle bli mer synlige, men vi har færre patruljer enn før. Her i Västervik har vi mistet muligheten til å bemanne opp med en ekstra patrulje, slår kommunpolis Koblanck fast.

Og det rammer igjen forebygging, hennes kjerneområde.

– Selv om man har opprettet kommunpoliser som bare skal jobbe forebyggende, finnes det ingen oppover på politiområde- eller politiregionnivå som har ansvar for forebygging. Det må en rød tråd til i hele organisasjonen og nok ressurser på lokalt nivå til for å få det til.

At svensk politi opplever å være færre ute på landsbygda, betyr imidlertid ikke bemanningsboom i de store byene. Svensk politi har nemlig blitt færre generelt.

De siste seks årene har politiet blitt 3-400 færre på landsbasis, til tross for at reformen skulle frigjøre ressurser. Fra 2014 til 2015, da man satte i gang reformen ved nyttår, sank antallet politifolk som faktisk var ute i arbeid fra 18.042 til 17.709, ifølge tall fagforeningen Polisförbundet har samlet inn fra politiets årsrapporter. Ser man på utviklinga over seks år, har antall ansatte i politiet totalt økt noe fra 28.017 til 28.264, men antallet politifolk som er ute i tjeneste har sunket fra 18.054 til nevnte 17.709.

Med andre ord: Flere i svensk politi jobber med andre ting enn å være politi, i forhold til før.

Men det stopper ikke der. Politiutdanninga i Sverige opplever synkende søkertall. I 2011 søkte 16.065 personer på de to årlige opptakene, mens det i 2016 var 11.173 søkere (det hører også med til bildet at tallet var så lavt som 8.309 i 2008). De som søkte i 2016 var heller ikke gode nok, alle sammen. Etter opptaksprøvene til studiestart januar 2016 var bare 257 av de 300 plassene fylt opp.

Polisförbundet organiserer rundt 20.500 politiansatte, blant dem de aller fleste politiutdannede. Da de i mai i år spurte godt over 4000 av medlemmene om de i løpet av de siste seks månedene vurderte å slutte i jobben som politi, svarte nesten tre av fire «ja». Én av fire svarte at de aktivt lette etter en ny jobb.

Og kanskje enda mer urovekkende: Ni av ti av de under 40 år svarte «ja». I 2015 var 121 av 832 politifolk som slutta under 40 år. I 2014 var tallet 95 av 678. Altså: Flere slutter, og en større andel av dem er under 40 år gamle, ifølge tall fra Polismyndigheten.

En uoversiktlig omorganisering

I bydelen Solna i Stockholm rigges det for innsats. På en fra utsiden anonym politistasjon holder lokalpolitiet i Järva-området, med ansvar for Rinkeby, Tensta, Hjulstad og flere andre av de mest belastede forstedene i Stockholm, til. De er her midlertidig mens de venter på at en ny politistasjon skal bygges i Rinkeby.

Christoffer Bohman leder aksjonen i kveld, der både lokalpoliti og trafikkpoliti skal stoppe trafikken på vei inn i Tensta i jakt på kriminelle. I storbyen er det kortere vei mellom patruljene, men likevel har politireformen skapt hodebry også her.

– Den medførte forandringer som gjorde at folk måtte endre arbeidsplass. Metoder som ansatte følte var bra, ble kanskje endret. Det er ikke populært, for man liker jo det man er kjent med, sier Bohman, som forteller at han og kollegene opplevde at ting tok tid.

I HOVEDSTADEN: Christoffer Bohman er politimann i Stockholm og jobber i byens mest belastede områder. Også her har de opplevd ansettelsestopp og frustrasjon, men Bohman tror på bedre tider.

– Jeg tror nok mange var enige i det man ønsket med reformen. Å samle 21 politimyndigheter til én, og å trykke flere politifolk ut i gatene. Men gjennomføringen har drøyd ut i tid. Man sa man skulle få flere ut i uniform, uten at man fikk det. Alt stod stille. Det har vært bemanningsstopp her også, forteller Bohman.

Koblanck i skjærgårdsbyen Västervik er enig i beskrivelsen. Målet om færre sjefer og mer politifolk har ikke blitt realisert.

– Det er vanskelig å se hvor sjefene har tatt veien. Det interne samarbeidet er blitt dårligere etter reformen. De ulike etterforskningsgruppene her på huset tilhører nå ulike nivåer, og har ulike sjefer. Noen rapporterer lokalt, noen til polisområdenivå og noen til regionnivå. Skal man samarbeide, må man spørre sine respektive sjefer først. I tillegg blir nye oppgaver lagt til lokalpolitiet, som det også må brukes ressurser på. Man har fylt opp rollene ovenfra først, forteller hun.

Den siste uka i september ble den første av tre evalueringsrapporter av den svenske politireformen sluppet. Den ser på den organisatoriske gjennomføringa av reformen så langt. I rapporten kommer det fram at politiet i Sverige er blitt bedre rustet på nasjonalt nivå og ved store hendelser, ved at det er én politietat og ikke 21 mer autonome politimyndigheter. Forskjellene blir mindre fra politiregion til politiregion.

Men rapporten gir også Bohman i Stockholm og Koblanck i Västervik rett i mye. Gjennomføringa har trukket ut i tid. Det har tatt tid å ansette sjefer og å forstå lokale behov. Det lokale politiet må prioriteres i større grad både når det gjelder medvirkning og beslutninger, og når det gjelder ressurser. Så langt har fokus ligget nasjonalt, står det.

Rapporten sammenligner ambisjonene for den svenske reformen med ambisjonene for reformene i Danmark, Nederland og Skottland: En tydelig og enhetlig styring av hele politiet, samtidig som lokal tilpasning også skal utvikles og styrkes. Men både sentralisering og desentralisering på én gang er en vanskelig balansegang:

«I disse forventningene ligger en innebygget målkonflikt, ettersom det kan være vanskelig å forene både sterkere styring og mer delegering. Mer enhetlig styring kan også kollidere med den selvstendighet som den enkelte politi er forsikret (…) for å på et fleksibelt og profesjonelt sett kunne håndtere ulike situasjoner i den operative hverdagen», står det i den første evalueringen av den svenske politireformen.

Det er kanskje ikke så rart at de ansatte forteller at de er usikre på hvem som er sjefene deres og at politiet på lokalt nivå ikke opplever forståelse for behovene sine.

LENGER UNNA: Politistasjonen i Åtvidaberg var en gang åpen for publikum hver dag, husker de eldre i byen. I dag kan de besøke politistasjonen én gang i uka.

Lenger fra publikum

Tettstedet Åtvidaberg hadde sin storhetstid på 70-tallet. På midten av dette tiåret bodde det åtte og et halvt tusen mennesker her, og industrikonsernet Facit pumpa penger inn i fotballaget Åtvidabergs FF, som slo ut storklubben Chelsea i cupvinnercupen og tapte mot selveste Barcelona i serievinnercupens kvartfinale. I Europacupen i 1973 slo de Bayern München 3-1 på Kopparvallen stadion i Åtvidaberg, men røyk ut på straffesparkkonkurranse siden Bayern hadde vunnet med samme sifre i München.

Siden den gang har innbyggertallet sunket til under sju tusen. På Kopparvallen spilles det bare svensk førstedivisjon. Og på politistasjonen der man før jobbet kvelder og helger, hadde to uniformerte og én sivil bil og åpnet dørene for publikum hver eneste dag, er det nå bare åpent én dag i uka.

Lennart Bergström er én av to etterforskere som jobber her et par dager i uka. Det er han som tar imot innbyggerne hver onsdag. De andre ukedagene jobber han fra Linköping, som er hovedsetet i politiregion Øst og som ligger snaut fem mil lenger nord.

– I gamle dager var det alltid politi her. Stasjonen er ganske stor, vi var kanskje 12 stykker. Nå er vi bare to etterforskere. Det finnes en gruppe politifolk i Linköping som er her i byen med bil en gang i blant. Men etter omorganisasjonen for ett og et halvt år siden, er det ikke lenger noe operativt politi som har Åtvidaberg som utgangspunkt, forteller Bergström,

Både her og i nabobygda ble den operative krafta og bilene flytta til byen, og skulle patruljere derfra. Det som var igjen, de såkalte «nærpolitistasjonene», har åpent og telefontid én dag i uka hver.

– Jeg synes det er helt vanvittig. Framfor alt er det vanvittig for de som bor på mindre steder. Det er viktig å være til stede som politi her, for å kunne oppklare lovbrudd og ha kontakt med andre i samfunnet. Politiet kommer ikke nærmere befolkningen som man sier man skal. Det vet alle. Du får ingen kontakt, ingen tips. Man mister den naturlige kontakten med allmennheten, sier Bergström.

Han er erfaren. Han bor også i Åtvidaberg.

– Blir det ikke nærpoliti ved at patruljene kjører her?

– Jeg tror ikke vi politifolk tror på det selv. Dette er en jobb hvor du må tro på hva du gjør. Uengasjerte politifolk er det verste du kan ha.

TRYGGERE FØR: Siden 1945 har Eivor Chatelain bodd i Åtvidaberg. Hun følte seg tryggere med politiet til stede, sier hun.

– Men de har vel sitt å stri med i de større byene, som krever at det er ressurser der?

– Ja, men også her er det kriminalitet. Det er vold. Banken ble rana. Hvis de som gjør sånt ser en uniformert bil i nærheten, så blir det noe annet, svarer Bergström.

Utenfor den stille nærpolitistasjonen kommer 84 år gamle Eivor Chatelain rullende med en rullator. Det går sakte, men Chatelain har bodd i Åtvidaberg siden 1945 og veit akkurat hvor lang tid hun bruker på å nå dit hun skal.

– Jeg synes ikke det er så trygt her nå, som da det var politi tilgjengelig på kvelden, sier Chatelain.

– Hvorfor ikke?

– Noen kan ta veska mi, med nøklene i. Jeg pleier ikke å ha så mange kort og penger med meg, men nøklene mine må jeg ha. Ellers kommer jeg ikke inn i leiligheten min, forklarer hun.

– VANVITTIG: Det er beskrivelsen den erfarne politimannen Lennart Bergström bruker på at politifolk flyttes fra bygda til de større byene. Det blir det ikke nærpoliti som har kontakt med publikum av, mener han.

«Nu räcker det!»

Politireformen av 2015 har fått en trang fødsel på den andre siden av svenskegrensa. Men stiller du spørsmålet «hvorfor er det krise i svensk politi?», finner du ikke noe entydig svar, enten du spør mens du titter utover skjærgården, hjemmebanen til en gammel svensk fotballstorhet eller på blokkbebyggelsen i den svenske hovedstaden. Utydelig lederskap og utydelige beslutningslinjer, som kan knyttes til blant annet reformen, er nummer to og tre på listen over hva svenske politifolk oppgir som årsak til at de vurderer å slutte. Men også andre årsaker peker seg ut.

ETT SLITT EMBLEM: Politiet i Sverige har sett bedre dager. Politibetjentene håper det snur.

På stasjonen i Solna i Stockholm kommer en ung politibetjent gående gjennom gangen. Han går sivilt kledd, men politivesten under t-skjorta er lett synlig. Det er tidlig på vakta, som skal fortsette ut kvelden med trafikkontrollen i Tensta. Likevel sukker han tungt og lukker øynene når han får et spørsmål fra en kollega. Han får det til å virke som et ork å skulle svare.

– Er du sliten?

– Ja-a. Jeg er sliten.

– Hvorfor får man inntrykk av at det er et opprør i politiet her?

– Det er liksom som om ingenting går vår vei, svarer han.

Med at ingenting går politifolks vei sikter han til lønna. Til at de er for få. Til at straffene er lave. Til den høye arbeidsbelastninga. Man kan få SMS kvelden før om at man jobbe tidlig morgenen etter. Som politifolk i Stockholm føler de seg pressa. De jobber mye. Det er trivselen betjentene imellom, som gjør at det er verdt å bli.

På denne politistasjonen er de ansatte også ekstra utsatt for uønskede hendelser. Rinkeby og Tensta er bydeler der de lokale politifolkene lærer seg å jobbe med en annen type taktikk enn andre steder, for å unngå å bli utsatt for vold under pågripelser.

– Folk opplever utakknemlighet for å være så utsatte. Vaktene blir fort veldig lange. Du har det tøft på jobben, du får ukvemsord etter deg når du går ute. Man kan bli utsatt for vold. Da er 24-25.000 kroner i måneden en lav lønn, forteller en annen.

I fjor kulminerte misnøyen med politilønna i kampanjen «Nu räcker det». Gjennom kampanjen sendte politifolk brev direkte til beslutningstakerne for å fortelle om politihverdagen og lønna de fikk for strevet. I leserinnlegg stod politifolk som bestemte seg for å slutte fram og sa at de ikke lenger hadde råd til å jobbe som politi. Etter sju år i tjeneste som operativ politi på turnuslista, lå fortsatt lønna på 25.500 kroner, skrev to av dem.

Hele 82 prosent av de som oppga at de har vurdert å slutte som politi, oppgir at lav lønn er en årsak.

En politisjef med liten tillit

Å kreve at politireformer skal frigjøre ressurser og gi effekter med én gang, er å kreve mye. Det er naturlig å vente litt på resultatene, og det tar også den første evalueringsrapporten av den svenske politireformen høyde for. Men noen ganger går også politisjefer selv høyt ut.

Dan Eliasson er rikspolitisjef i Sverige og startet i jobben samtidig som den nye Polismyndigheten ble opprettet 1. januar 2015. Han har ansvaret for omorganiseringa av svensk politi. Fra før har Eliasson ledet Migrationsverket og Försäkringskassan i Sverige – best sammenlignet med Utlendingsdirektoratet og NAV her hjemme. Eliasson er en av Sveriges absolutte tungvektere i kategorien ledere i offentlige sektor. Likevel sliter han med tilliten.

Hører man gjennom et intervju Eliasson ga med Sveriges Radio i mai 2015, kan man høre han erkjenne at omorganiseringa kan bli litt «stökig» og urolig det kommende året. Men positive effekter vil man kunne se kanskje mot slutten av 2015 og framfor alt fra 2016, garanterer han:

– Vi kommer til å bli mer synlige, mer tilgjengelige, sier rikspolitisjefen.

POLITISJEFEN I SVERIGE: Dan Eliasson. Foto: Lars Hedelin.

Uttalelsene står i sterk kontrast til hva det lokale politiet sier de opplever, enten det er snakk om det lokale politiet ute på landet eller det lokale politiet i Stockholm.

– Jeg er helt overbevist om at vi kommer til å levere bedre etterforskningsresultater også, sier Eliasson i intervjuet, og forteller at han ikke tror tallene vil bli verre, selv om han ikke kan love at de blir veldig mye bedre under selve omorganiseringen heller.

Status den siste dagen i september i år er at svensk politi for tiden etterforsker 156 drap og 317 drapsforsøk, ifølge Dagens Nyheter. Lokale politisjefer forteller til avisa at det går hardt utover annen etterforskning, til og med ran og voldtekter med mistenkte gjerningsmenn. Oppklaringsprosenten var på sitt laveste på 16 år i fjor, og Eliasson har måttet ansette 1300 sivile etterforskere for å ta unna problemene.

Sommeren 2016 krasjer Eliassons virkelighetsoppfatning med den rådende oppfatninga innad i politiet igjen. Mens politiet i Malmö har opplevd et stort antall bilbranner og flere anmeldelser for voldtekt og seksuell trakassering kommer inn fra svenske festivaler, åpner Eliasson sitt første innlegg etter sommeren i bladet Svensk Polis slik:

«Så sakte begynner flere og flere å komme tilbake etter ferien. Det føles veldig bra. Selv er jeg noen kilo lettere, har sovet ut og har mengder av energi. Det er hva jeg tar med meg fra min sommerfri.»

«Tonedøv» var karakteristikken Eliasson fikk fra fagforeninga.

– Vi har sagt til ham at hvis han skal få til den her omorganiseringa, så må han ha de ansatte med seg, sier Lena Nitz, leder i Polisförbundet.

I september kom det fram at svensk politi, i en tid i krise, ligger an til et overskudd på 700 millioner svenske kroner i år. Polisförbundet krever at pengene brukes på lønn og stillinger.

Nitz er ikke særlig imponert over medvirkninga de ansatte har fått i reformen. Polisförbundet har for eksempel stevnet den svenske staten for retten, for brudd på medbestemmelsesloven da den nye politiorganisasjonen ble etablert. Saken skal opp i disse dager.

Den første evalueringa av politireformen peker også på at politiledelsen i tida framover må styrke medarbeiderbestemmelsen i det svenske politiet. Per nå er det et gap mellom hva sjefer og medarbeidere nedover i organisasjonen har forventet seg, og det faktiske utfallet av reformarbeidet, står det.

TETT PÅ: Kommunpolis Lisa Koblanck kommer tett på lokalbefolkningen. Det gjør at hun kjenner godt til hva lokalsamfunnet forventer av henne som politi - og som hundeeier.

Når alt treffer på én gang

Krisa i svensk politi er historien om problemer som hoper seg opp. Om lav lønn og tøffe, lange arbeidsdager. Om politifolk som opplever seg lenger unna lokalsamfunnet enn før, ikke nærmere. Om en politiledelse som ikke ser det samme som de ansatte og lovnader som ikke realiseres med det første.

– Sinnet blant politifolk skyldes at så mye treffer oss på en gang. Det blir en negativ spiral, sier Christoffer Bohman i Stockholms-politiet.

– Hvis lønna er lav, du jobber mye og arbeidsplassen endres, så går det utover arbeidsmiljøet. Det er arbeidsmiljøet dette handler om. Men jeg tror det kommer til å snu etter hvert. Vi ser at vi snart kan begynne å rekruttere igjen, sier politimannen fra storbyen.

Den optimismen er fraværende hos Lennart Bergström i Åtvidaberg. Han konstaterer kort og godt at færre blir tatt for fyllekjøring nå enn før, og at han trolig er siste generasjon med politi på den en gang så aktive politistasjonen.

– Jeg pensjoneres om et år. Da tror jeg ingen vil erstatte meg, sier han.

I Västervik er kommunpolis Lisa Koblanck hjemom for å lufte hunden sin. Den svenske dyrevernloven er streng på hvor lenge hunder kan være uten tilsyn, så Koblanck bruker fleksitidsordninga si på å lufte den.

– Dessuten er det sånn at du som kommunpolis kommer tett på befolkningen. Om naboene legger merke til at jeg som politi ikke lufter hunden min ofte nok, så kan det bli litt dumt.

Felles for de tre, er at de jobber i en etat som har sett bedre dager. Forhåpentligvis kommer det også bedre dager. Dager der svenske politifolk, på samme måte som rikspolitisjef Dan Eliasson, kan returnere til jobben, atter fylte av kraft og energi.

For som den øverste sjefen deres selv beskriver det:

«Det behöver vi alla för de utmaningar vi står inför under hösten och vintern.»




DEL SAKEN MED ANDRE
Facebook




TILBAKE TIL POLITIFORUM

Layout: Torkjell Trædal